Siden barnebarnet mitt fylte 6 år har vi dratt på skitur vært år i Markabygda ved Tomtvatnet. Vi har alltid kost oss og hatt det veldig trivelig med fint skivær. Men dagen idag skulle ikke bli den samme som den har pleid og vært. Jeg er fortsatt skjelven i kroppen etter hendelsen. Jeg og barnebarnet mitt Petter dro ut på skitur klokken 15.30, været var helt perfekt da, Petter er bare 8 år så er viktig at han får noen fine skiturer, slik at han vil fortsette og bli med på vår årlige skitur, i mange år til.
Vi snørte på oss skiene, og begynte på turen vår. Det er et par tunge bakker mann må gå opp før vi når de fine utforkjøringene, så da vi kom på toppen, gjorde vi de vanlige rutinene som vi pleier, lille Petter kjører ned først så kommer jeg etter. Bakken er ganske lang så da jeg nesten har kommet ned hører jeg et lite skrik, det må være Petter. Jeg prøver å øke farten litt men ser fortsatt ikke Petter, han skulle jo stått hær nede ved skiltene. Jeg blir stresset, jeg går litt bortover og finner to ski spor som går ned en fjell skråning. Jeg begynte og rope etter Petter men fikk ikke noe svar, til slutt ringer jeg redninsselskapet og fortelelr hva som har skjedd og hvor vi befinner oss, jeg får beskjed om å bare stå helt i ro, og fortsette og rope på Petter. Det tar ikke mange minuttene før helikoptrene, skuter og hunde patruljene og mannskapet fra røde kors kommer, jeg fikk og ringt et par av hyttenaboene for å delta i søket. Jeg var selv fryktelig nervøs, hvordan kunne jeg la dette skje? Det er min feil om det har skjedd min lile Petter noe.. Jeg gikk inn i et lite sjokk, noen fra mannskapet til røde kors kom og snakket litt med meg om hendelsen, vi fortsatte og lete, timene, minuttene og sekundene gikk uten sporet av lille Petter. Var han tatt av et snøskred? Det må ha gått mange timer nå? Va om han ligger og fryser en plass, hva om han er død, hva skal jeg gjøre?
Etter at vi alle hadde lett i 4 timer, endevent hele Markabygda etter lille Petter så fikk vi beskjed at en bilist har funnet Petter, i et område ikke langt unna. Det var akkurat som om hjertet mitt stoppet, det var en lettelse å høre ordet "han er funnet". Jeg ble kjørt med snøskuter bort til bilisten som hadde funnet Petter, det var et gledelig syn, lille mann hoppet opp i hendene mine å ga meg en klem, han var litt frossen, men i godt behold.
Vi har snakket mye om denen hendelsen i ettertid, å funnet ut at vi skal fortsette med den årlige skituren vår, men vi skal være mer forsiktige slik at dette ikke skjer igjen. Å jeg er fortsatt fryktelig lettet, dette kunne gått mye værre. Vi hadde en engel over oss!
